The first profile feature I wrote. It was during my second semester at Norges Kreative Fagskole in Bergen.
En ekte ravn
Text & Photo: Cornelia Koppang Henriksen
- Når du ikke kan hjelpe deg selv og dine egne, så kan du likevel gjøre noe for andre. Jeg tror det er det som har holdt mitt hode i sjakk. For jammen har det vært tøffe stunder innimellom.
Inga-Alice Næss Blaha (66) sitter ved et bord på kontoret sitt et stykke oppe i C. Sundtsgate i Bergen. Hun har hendene foldet foran seg, på den ene hånden er det en tatovering av en ravn. Et vennlig smil lyser opp ansiktet hennes. Vi befinner oss i hovedbasen til Natteravnene. Et rolig og koselig lokale med lukten av nytraktet kaffe hengende i luften.
- Du lever med døden omtrent på nattbordet. Når telefonen ringer eller det ringer på døren, så er du livredd for at det er presten eller politiet som kommer og skal fortelle en trist nyhet. Folk ruser seg nesten til døde hver gang de ruser seg. Du kan ikke skjønne hvor tøft det er før du står der i de skoene.
Inga-Alice og Tor Blaha har vært gift i hele 45 år. Sammen har de tre voksne sønner, seks barnebarn og et nyfødt oldebarn. Hennes eldste sønn slet med rusproblemer en god stund. Det at hun selv har vært gjennom noe sånt som pårørende, har helt klart vært med å påvirke til det arbeidet hun gjør i dag.
Det har vært en del vanskelige stunder i familien. Blant annet så mistet hun et tre måneder gammelt barnebarn, noe som til slutt førte til at svigerdatteren tok selvmord.
- Det synes jeg var veldig tungt. Vi hadde liksom hjulpet så mange, men vi klarte ikke å redde henne. Der sliter jeg litt med skyldfølelse ennå, selv om jeg vet at det var hun som valgte det.
Inga-Alice har gått i terapi for å lære seg selv at det var svigerdatteren som selv tok den avgjørelsen.
- Å være selvpinende og selvynkende og synes synd på deg selv. Det er det verste du kan gjøre, da blir du syk.
Hun smiler fortsatt. Men ansiktet hennes viser tydelige preg av at hun har opplevd mye trist. Med blanke øyner forteller hun hvor bra arbeidet for Natteravnene er for henne. Det frivillige arbeidet snudde hele livssynet til Inga-Alice. Hun oppdaget at det er mange der ute som har behov for noen å snakke med og hvor godt det var å få hjelpe noen.
- Å begynne å jobbe i frivilligheten og gå ute på gaten å møte mennesker som ikke hadde det så bra. Og så gå hjem i sin egen varme stue og krype ned under en varm dyne og vite at ikke alle kan det. Det tror jeg har vært det største vendepunktet i livet mitt, det å kunne få gjøre noe for andre. Det holder meg oppe og gjør meg glad. Hvis jeg er i dårlig humør eller har hatt tøffe stunder, så har jeg alltid vært den som har reist meg, kledd på meg, pyntet meg og kommet meg ut.
På kontoret henger det flere bilder på veggen. Noen av dem er bilder hun selv har fotografert eller malt. Inga-Alice og Tor drev sitt eget fotostudio i Bergen i litt over 30 år. Det er snart ti år siden de pensjonerte seg, men den kreative interessen har ikke blitt mindre. Hun elsker å skrive og male. Nå har hun vært med Natteravnene og gitt ut en bok. ”En Natteravns minner” inneholder fotografier og små fine dikt som beskriver noe av det de møter på byen. I både glede, sorg og ensomhet.
- Jeg liker å få ord ned på papiret. Ord og bokstaver som blir til setninger som gir meg noe, og kanskje andre også.
I desember ble hun og ektemannen kåret til Årets bergensere av BA. De fikk prisen på grunn av sitt frivillige samfunnsengasjement for mennesker med rusproblemer. Inga-Alice er ansvarlig leder både for Natteravnene og lokallaget for Landsforbundet mot Stoffmisbruk (LMS). Tor er leder for Trappen motivasjonssenter, som er et tilbud til rusavhengige i rehabiliteringsfasen.
- Det var helt utrolig. Og faktisk vinne den gav en uvirkelighetsfølelse. Vi var jo blant store navn, som gjør en fantastisk jobb. Men denne gangen var det de frivilliges arbeid de heiv seg på. Og det var bare helt fantastisk.
Det var både naboer og den daværende lederen for Natteravnene, Tor Brekkeflat, som maste og oppfordret ekteparet til å bli med. Og i 1996 ble begge natteravner. Inga-Alice ble hentet inn av LMS for å holde foredrag. Hun fant fort ut at hun hørte hjemme i begge organisasjonene.
- Jeg ble bitt av basillen på en eller annen måte. Selv om det snør eller regner, så er det like gøy å gå ute. Det er noe med å bli en del av det. Jeg får masse fine tilbakemeldinger. Jeg tror det er det som gjør at gløden min fortsetter å brenne.
Hverdagshelten har også litt fritid. En av favorittdagene hennes i uken er tirsdagen. Det er dagen hun alltid holder av. Inga-Alice har kun et barnebarn som er jente, hun kommer på besøk hver tirsdag etter skolen.
- Bare det å se den lille jenten på 11 år komme så strålende til farmor. Hun kunne jo valgt å gå hjem med venninnene, hun har til og med fått nøkkel til huset. Og så velger hun å komme til farmor. Det er jo helt fantastisk synes jeg.
Inga-Alice mener at det er i hverdagen den største og viktigste lykken ligger. Lykken som ung og forelsket varer ikke evig.
- Det er viktig å kunne sette pris på hverdagen og gjøre noe med den. Og at vi ikke vasker lykken og kjærligheten ut av hjemmet. Slik at det ikke blir en sånn tradisjonell ”to kjøttkaker til hver, hver dag”-opplegg. Uansett hvor kjedelig en middag er, så går det an å tenne et lys på bordet og gjøre noe ut av det.
Back to Top