This is a feature story I wrote for the new erotic magazine, Pussycat, for Jarle Stoknes. It is an introduction to the BDSM world starring Emilie Ueland, who has been active in BDSM clubs  and lives her life as a dominant for her partners.
Mistress Ueland
Text: Cornelia Koppang Henriksen
”Det begynte nok allerede i barnehagen, da jeg startet å bruke hoppetau som pisker, og syntes at det var veldig gøy. Og så begynte jeg å klore.” Livsstilen er en del av Emilies personlighet, noe hun trenger for å kunne være seg selv helt ut. Hun liker å lage regler, hun liker å ta kontroll, og av og til liker hun å gi fysisk smerte.
”Jeg skal bare kjøpe meg en kaffe,” sier Emilie Ueland (23) med et smil før hun reiser seg opp og går bort til baren. Vi sitter på Ryes på Grünerløkka i Oslo, en amerikansk rockabilly-bar med litt bakgrunnsstøy. Perfekt for oss, og perfekt for den gjerne litt intime samtalen vi skal til å ha på denne helt vanlige og kjølige høstdagen.
Emilie kommer tilbake med en rykende varm kopp svart kaffe. Hun er ikledd grå leggings og svart jakke med leopardpels, og har helt snaukort hår, ring i nesen og tatoveringer. Akkurat slik en helt normal og litt rocka person kan se ut om dagen. For tiden jobber hun som bartender og studerer til å bli sexolog. Tidligere har hun vært alternativ modell i syv år, og beskriver seg selv som burlesque performer, magedanser, freakshow-artist, entertainer, sydame og designer. Ellers identifiserer hun seg selv seksuelt som en switch, men hovedsakelig som en Mistress, med stor M.
Emilie setter seg til rette på benken ved bordet vårt. Folk rundt oss prater høyt om dagligdagse ting, kaffemaskinen i baren bråker i ett kjør og ølglass klirrer mens barens gjester skåler for at det endelig er helg. ”Jeg liker veldig godt å styre partneren min med blikk og ord, men veldig sjelden med pisker. Jeg er sadist også, men det er ikke ofte jeg skader andre deler av kroppen hans enn selve underlivet. Jeg liker å pine en person der,” sier hun med mørke lure øyner. Hun kaller seg selv en switch, fordi hun kan også like å bytte roller. ”Jeg kan også være underdanig, men det skal veldig mye til for at jeg lar meg underkaste, derfor foretrekker jeg ofte å være dominant og gi ordrer.”
Med et bredt smil fortsetter hun helt åpent og uhindret. ”Jeg var bare tolv år da jeg ble seksuelt aktiv, allerede da begynte jeg å eksperimentere litt. Jeg fant selve miljøet ett år senere, og da jeg ble 16 år begynte jeg å være med i klubbene og være aktiv på treff. Men jeg begynte vel med BDSM da jeg var 13 år. Jeg begynte tidlig, og har vært effektiv.” Emilie ler og tar en slurk fra kaffekoppen.
Den engelske forkortelsen BDSM er en samlet betegnelse som står for ’Bondage & Discipline’, ’Dominance & Submission’ og ’Sadism & Masochism’. Det er en avtalt maktrollelek mellom samtykkende parter, hvor en kan ta bruk av smertestimuli i ulik grad for å oppnå psykisk og fysisk tilfredstillelse. BDSM blir gjerne sett på som en egen seksuell legning. Gjennom mange år har den myteomspunnede livsstilen blitt dømt av folk utenfra. Men etter at boktriologien om Anastacia Steel og Christian Grey kom ut, senere også filmatiseringen av ’Fifty Shades of Grey”, har flere nysgjerrige vist interesse for tema.
’22.606 kinksters living in Norway,’ står det i skrivende stund på nettstedet Fetlife, som er fetisjistenes og BDSM-eres versjon av Facebook. Her er det kunstneriske profilbilder av nakne mennesker, gjerne knyttet fast med tau i planlagte stillinger hengende fra takbjelker, bilder av kjønnsorgan er like vanlig som Instagram-bildene du tar av hva du har til middag, og grupper med invitasjoner til fetisjfester, kafeer og klubber. I en brosjyre fra SMil-Norge, landsforeningen for sadomasochister og fetisjister, står det at det trolig er mellom 5 til 20 prosent av befolkningen som har lyster og interesser som kan kategoriseres som sadomasochistiske.
”Folk er mer frigjorte nå, og har forstått at BDSM kan være noe spennende. Men det vil ta ganske lang tid før folk lærer seg at seksualitet ikke er tabu, og at det faktisk også er lov til å eksperimentere mer enn kun med disse tre stillingene som man kanskje har brukt de siste ti årene.” Emilie forklarer tydelig engasjert i forhold til tema.
Tilgjengeligheten av informasjon over internett kan ha hjulpet en del. Kvinneguiden har skrevet at for hver ’normale’ nettside, finnes det fem pornografiske sider. Emilie mener derfor at det gjerne er blitt en lavere snittalder nå i nyere tid enn hvordan det var før, men at det finnes folk i alle aldre som eksperimenterer mer og mer.
”Det blir litt som det å komme ut av skapet. At man oppdager at det er et miljø og at det er veldig mange som har rett svar på noe en har lurt på. At en finner ut av at det er ikke bare du selv som er gal, det er faktisk andre som driver med dette. Du er ikke rar, eller det er ikke noe feil med deg fordi du tenner på dette eller dette.” Hun gestikulerer med kaffekoppen i hånden mens hun snakker, før hun tar seg enda en sipp fra den.
Frem til 2010 var faktisk sadomasochisme oppført som en psykiatrisk diagnose på den norske diagnoselisten. Det var både BDSM-miljøet og flere andre fagmiljø som i en lengre periode jobbet aktivt for å få dette fjernet. Danmark var først ut i 1994 til å friskmelde sine kinky medborgere, nå er også Sverige og Finland med på denne listen av fire land i hele verden. Men på verdensbasis blir sadomasochisme fremdeles sett på som en mental lidelse.
Emilie rister på hodet og gir fra seg et oppgitt sukk. ”Det er galskap. Selve konseptet er så stort og vagt. Bare hvis du tar tak i partneren din sine hender og holder dem fast, så kan det defineres som BDSM. Alle som har hatt litt smårøff sex, har teknisk sett bedrevet det. Og da å si at alle som har noe litt annet enn vanlig sex er psykisk syke, det er helt vanvittig.”
BDSM-miljøer har funnet sammen i over 75 land i verden, skriver SMil-Norge. Det har resultert i at det har blitt utarbeidet moralske kjøreregler som blir tatt på alvor. Emilie er klar på at alle i miljøet i Norge holder seg nøye etter de tre S-ene, ’Sunn, sikker og samtykkende’, som er selve grunnstammen i alt som har med BDSM å gjøre. Liker du det du gjør, er det sunt både for kropp og sjel. Er du klar over risikoelementene, og tar forhåndsregler mot både skade og sykdom, er du sikker. I tillegg må de involverte i leken ha blitt enige om grensene, som forøvrig alltid skal respekteres.
Sexolog og professor i historie, Vern L. Bullough, lot seg intervjue for noen år siden av magasinet til Human-Etisk Forbund. Her påpeker han at sadomasochisme som stimulerende sexlek er noe helt annet enn destruktiv og skadelig vold. ”Akkurat slik som det er med homoseksualitet, er absolutt frivillighet, gjensidighet og likeverd nøkkelordene her også. De fleste sadomasochister lever et helt normalt, lovlydig og samfunnsgagnlig liv. Du vil ikke kunne plukke dem ut verken på gata eller på arbeidsplassen,” sa Bullough.
Emilie har vært medlem av både klubbene Oslo BDSM og Val Eyja i Drammen. De siste årene har hun valgt å trekke seg litt ut, hun trives best i egen praksis. Men hun har bare positive erfaringer med miljøene i begge byene. Hendene hennes klemmer forsiktig rundt den varme kaffekoppen før hun setter den fra seg på bordet igjen.
”Det er veldig mange ulike sjeler. De fleste som driver med BDSM er kanskje ikke aktive i miljøet, og de man møter på kafeene og treffene, er ikke nødvendigvis dem som driver med det mest. Det miljøet jeg kjenner er veldig sosialt og imøtekommende, de har en spesiell nerdete humor, gjerne svart humor, og kan sitte å prate om nye pisker de har laget, og le av det,” sier hun med et blidt ansikt, hun enser så vidt at det finnes andre mennesker i den stadig mer folksomme baren. Men de andre gjestene er fremdeles mest opptatt med sitt, nå også med hamburgere fra barens kjøkken sammen med enda en øl.
”Det varierer hva som skjer på klubbtreff. Det er alt fra swinger-kvelder, for de som vil være med på det, til kafeer. Jeg pleier mest å reise på kafeene, eller ’munch’ som det også kalles. Da pleier folk å møtes for å spise, ta en øl og bare sitte å prate, og være sosiale sammen. Ellers kan du for eksempel dra på kurs, hvordan skal du lage din egen pisk, hvordan skal du knytte de knutene og slike ting. I lokalene her i Oslo finnes det i tillegg egne rom hvis det kommer stemning for å leke litt. Men det er aldri noen lekeplikt, så klart.”
Emilie forklarer at en lek slettes ikke trenger å inneholde sex. Selv om alt i grunn er seksuelt og veldig pirrende for begge parter, er ikke penetreringsdelen eller tukling med kjønnsorgan en essensiell del av akten.  
”Jeg kjenner blant annet folk som bare kan sitte på kollektivtrafikken og ha på seg vibratorer med knapper, eller ha knyttet en trå i eller over kjønnsorganet med et lite håndtak som du kan sitte å nøkke i. Dette er kun er en påminnelse om at det er en fulltidslek, uten at det trenger å være sjenerende for alle andre rundt.”
Én av disse mytene er at mennesker med lyster som avviker fra ’normalen’ ikke er i stand til å danne gode kjærlighetsforhold. SMil Norge har skrevet en del på deres nettside som går på følelsesaspektet i BDSM-forhold. De forklarer blant annet at personer i vanilje-forhold, som er et forhold uten BDSM, og personer i BDSM-forhold både føler og elsker hverandre på samme måte, men at det er annerledes på ett punkt. I et BDSM-forhold er åpenhet, tillit og respekt første bud. Å få lov til å være dominerende viser at den andre part gir deg så og si grenseløs tillit. Denne tilliten er basert på kunnskap om hverandre, man får vite om hverandres grenser og preferanser, og velger å stole på at grenser respekteres.
Emilie har akkurat kommet ut av et vanilje-forhold, og det vet hun at hun ikke kommer til å prøve ut igjen. For henne føltes det ut som om hun måtte skjule og legge lokk på en fremtreende del av personligheten hennes. Selv om det ikke ble en direkte identitetskrise, føler hun seg mer frigjort og lykkelig når hun får leve ut fantasiene.
”Jeg føler selv at et BDSM-forhold blir mye sterkere. Det er en økt nærhet, man er mer observant og man ser partneren sin på veldig mange flere måter. Man er avhengig i å kunne prate om alt. Alle fantasier. Alle tanker man gjør seg. Selv de dypeste tankene som en gjerne blir flau av å tenke på selv,” sier Emilie og fortsetter med en alvorlig mine. ”I vanilje-forhold så har man sex og så er man litt ferdig med det, og så prater man sjelden om det, man eksperimenterer kanskje ikke så ofte,” sier hun og er klar på hva hun synes er viktig av en underdanig for henne.
”Jeg foretrekker en som er lydig, en som kjenner reglene jeg har gitt, og som ikke alltid må trigge opp til en straff, men som vet at muligheten for straff er der.”
Døren til baren åpnes, og inn kommer en vennegjeng som ser seg om i lokalet etter et ledig bord. De er de første som i det hele tatt har sett på oss under hele intervjuet. Emilie strekker hendene mot den ikke fullt så varme kaffen sin igjen, og tømmer siste rest i én slurk. Hun setter koppen fra seg og begynner å ta på seg jakken med leopardpels igjen.
”Hvis man har interesse for BDSM og spennende fantasier som man vil prøve ut, så er det nok best å oppsøke sitt lokale miljø. Det finnes klubber i både store og mindre byer i Norge. På nettsiden Fetlife kan det være veldig greit å opprette seg en profil, da kan man finne folk med lignende fantasier, finne folk i nærmiljøet, og finne grupper det går an å melde seg inn i,” sier hun mens hun sender et betryggende smil.
For nye medlemmer eller nysgjerrige blir det ofte arrangert informasjonskvelder på klubbene. Emilie mener at når en føler seg klar, så bør en prøve å dra på et kafétreff og møte folk for å finne ut av om dette kan passe for seg. Noen klubber har også fadderordninger for de nye, der de får veiledning og en trygghetsperson som kan hjelpe litt til i starten.
”Det er absolutt ikke noe å være redd for. Det største og skumleste steget er det første, det å begynne, prøve å oppsøke og det å være ærlig mot seg selv. Når man har erkjent det, så er resten egentlig veldig lett. En føler gjerne man har funnet seg selv litt, og selvrespekten øker.”
Emilie lukker glidelåsen på jakken, og vi reiser oss opp og går mot utgangen. Vennegjengen som nettopp kom inn, ser muligheten og smetter ned ved bordet vi forlot med hver sin øl i hånden. ​​​​​​​
Back to Top